September 10, 2020

Ett år.

Ett år har allerede gått. På en måte gir det mening. Men samtidig - tiden føles meningsløs, uten deg.

For et år siden i dag ble hjertet mitt knust på uerstattelige måter. Jeg var hele vinteren i sorgen. Jeg så mine kjære lide; fra tap og smertefulle opplevelser. Vi har sammen opplevd de dagene du aldri er forberedt på, men uansett må møte. Dagene som lærer deg at du ikke alltid har kontroll. Dagene som gir deg livets vanskeligste prøver, de du ikke har studert til, men må bestå likevel.

---

Faren min var den smarteste mannen jeg vet. Han bygde seg opp fra ingenting, fra sitt eget intellekt og sin viljestyrke. Han ga oss alt vi noensinne kunne ha bedt om, og mer. Han ønsket ikke noe mer enn å gi oss verden. Han ba aldri om noe tilbake.

Faren min hadde de beste, mest karakteristiske historiene. Så morsomme, så drøye. Det ble alltid helt stille i rommet, huset, hvor som helst. For alle skulle lytte. Du kunne ikke gå glipp av de. Det var den slags historier som ble fortalt videre, selv om du måtte ta de med en klype salt (det måtte du nesten alltid), historier som alle lo av (det skjedde i hvert fall alltid).

Noen dager er alt jeg vil, å høre en til historie.

Faren min ville ikke at jeg skulle gråte. Han likte ikke da vi gråt. I stedet tror jeg han ville ha ønsket at vi skal tenke på de gode stundene. At vi skal leve våre liv på samme måte som han levde sitt; med en dyp følelse av formål og kjærlighet til de rundt seg. Lev godt, var noe av det siste han sa til meg, før han gikk bort.

Det er så mange ting jeg skulle ønske jeg hadde sagt mens vi fortsatt hadde tid, så mange år jeg skulle ønske vi fortsatt hadde sammen. Jeg skulle ønske du hadde skrevet en bok med råd. Jeg skulle ønske du kunne være der når jeg en dag gifter meg. Jeg skulle ønske vi hadde mer enn 24 år med minner sammen.

Men jeg vil ta vare på de vi har, for alltid.